Dagen jeg møtte George Clooney på seven-eleven i yogabukser.
Det skjedde aldri. Dessverre. Eller kanskje heldigvis. Eller kanskje det faktisk har skjedd, men at jeg ikke fikk det med meg. Fordi jeg sjekka Instagram. Hørte på en Podcast. Eller gikk og dagdrømte. Eller kanskje jeg ikke så han fordi jeg ikke så etter han, eller kanskje jeg ikke kjente han igjen.
Oslo bobler over av inkubatorer, akseleratorer, kreative studioer, loft, co-working-spaces osv, osv. Alle sammen er utformet på en måte som skal skape gode kreative rom. For å skape verdifulle møter, som legger til rette for nyskapning, innovasjon, og helst revolusjon. Vi som er her, har klart å frigjøre fra oss denne tyngende arven, den kjedelige historien, den trangsynte forutinntattheten og begrensningene som har preget resten av verden og store selskaper, frem til nå.
Og her sitter vi med Mac’ene våre, hipster-brillene, og drikker overprisa kaffe, og venter på den O’Store Ideen. I mens leser vi de samme bloggene, de samme bøkene, og går på de samme foredragene; vi ser på hverandre, og spiller bordtennis, mens vi venter. Og når ideen detter inn, tror vi den vil våre helt unik, helt annerledes enn alle de andres.
Jeg tror ikke de magiske øyeblikkene skjer her, på den måten vi har planlagt, eller når vi er forberedt. Det betyr ikke at det er feil å lete og øve, tvert imot jeg tror det er superviktig å trene, både på å se og å skape muligheter. Og så kan vi jo ha flaks, eller være sykt flinke, slik at vi klarer å få det til, slik vi vil og når vi vil. Men jeg tror det er viktigere å trene slik at vi er forberedt til å kjenne igjen de ordentlige gode ideene når de dukker opp, og å ta dem i mot og foredle slik at de blir til noe mer enn en god ide.
Jeg tror på viktigheten av å trene. Jeg øver meg på å se etter ting jeg ikke vet finnes. På å legge merke til hva som skjer rundt meg, hele tiden. På å forsøke å kjenne igjen noe jeg ikke har sett før, på å se på ting fra et annet perspektiv, med andres briller. Forstå hvorfor folk tenker, handler og føler annerledes enn jeg gjør. Gjerne ved å spørre og grave, men mest ved å observere og reflektere. For meg har det å ha kamera i lomma fått meg til å skjerpe sansene. Fordi jeg synes det er gøy å ta bilder, ser jeg hele tiden etter motiv, og det har gjort at jeg legger merke til ting jeg ikke har sett før.
Jeg trenger ikke alltid følge skoleboka for å få innsikt og finne inspirasjon. Prosess og metodikk er verktøy som er fine og ha, men de er ikke noe mål i seg selv. Det viktigste er å kjenne at jeg er trygg på at det jeg kan, er godt nok til at jeg kan hive meg ut på glattisen, også når jeg ikke er forberedt. Og vite at det går helt fint å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Og det gjør det, spesielt hvis jeg gjør det med bra folk jeg stoler på.
Dessuten er jeg overbevist om at det er sunt å kjede seg litt. Vi bør ikke hele tiden optimalisere livene våre, minutt for minutt; bare se de feteste seriene, bare høre de mest lærerike podcastene, eller bare gå for de mest kortreiste, mest autentiske opplevelsene, der sansene våre blir overstimulert med historier og smaker, hele tiden. Da kan det være vanskelig å legge merke ting som skjer rundt seg. Så å gjøre helt vanlige, hverdagslige og litt kjedelige ting, på kanskje kjedelige steder, med helt vanlige folk, som ikke er akkurat som oss selv, kan være både fint og lurt. For at hjernen skal fungere og kreativiteten skal våkne.
The devil is in the details. Og, i higenen etter å lage noen helt magisk nytt, som ingen har sett før, skal man aldri undervurdere verdien av godt håndverk. Selv om det kan være sykt gøy å smake på noe nytt, kan det være helt magisk å spise den perfekte pastaen. Gode ideer er ikke så gode hvis de ikke funker.
Tilbake til George Clooney. Det kan være jeg har truffet han uten å ha fått det med meg. Eller kanskje det er sånn at George Clooney, ikke er George Clooney, for meg. Jeg håper jeg evner å spotte gull når jeg minst venter det, og se muligheter som ikke er åpenbare. I mellomtiden øver jeg :)
Denne artikkelen publiserte jeg først på Medium.com 22.11.2019.